Stormblåst

Gjennom tidløse morkne drømmer
I fuktig høstvind over langstrakte vidder
Mot Sorias fjellheim
Kommer jeg, en fandens ridder.

Glatt er runen på det høye fjell
Gnidd vekk av regn og vind
Dragende kraft av ondskap lurer
Her ved trollheims muldne grind.

Fortumlet av dette mørke byggverk
Med røvet gull fra lysets pakt
Brukt som spott til å senke
Deres murer.

Vi grunder over dette riket
Så vakkert fylt med tidløs skumring
Som en stjerne i tomsindighetens juv
Det bringer frem en nattlig mimring
Over tanker fra en vissen tid.

Drott til himmels er det reist
Av tidens endeløse svarte minner
Stormblåst ut av det sorte indre
Har bergflint rullet fra mo til kneis.

Undring og angst samler seg i natten
I mørket som ruver om spiret
For ingen dag kan veien
Intet lys kan luske frem.

Der sorg har beseiret all glede
Og bygd et land på menneskets jord
Fylt med iskald prakt og heder.