Manet Sorgfull Igjennom Skogen

Tarer faller som tungt hostregn, i et kaldt desemberlandskap
Tarer for min stolthet og min verdighet.

Pa min ferd inn i ensomheten, inn i skogens morke
Til mine sorgers opphav jeg gar, i skam
Jeg fylles av satans makter, og en dyster harmfull fred
Et kall fra hans land, jeg skal synke i dodens vann
Og fare med strommene mot dodens land
Hun slikker mine kinn, mens doden lokker kan jeg skimte hans rike
Triste oyne og spake stemmer, folg min dragning mot gravens kalde morke.

Tarer faller som tungt ostregn, i et kaldt desemberlandskap
Tarer for min stolthet og min verdighet.

Se i morket skal vi atter reises for krig mot lyset
Vi skal herje, jagende vart bytte
Som en storm skal vi rive i filler hans rike
Under morkets klinge per krig, jeg skal do
Aldri stride mere, kom drikk mine tarer
Og mot din grotte vandre. I din grotte vi skal ra
Pa min ferd inn i ensomheten, inn imot skogens morke
Til mine sorgers opphav jeg gar, med hat
Hun fuktet mine lepper, ar jeg nadd ditt rike
Triste oyne og spake stemmer
Folg min dragning mot gravens kalde morke.