Når Lyset Dør

Ta min hånd du fortapte sjel, din tid ebber ut og er snart forbi
Lukk opp dine øyne og sku ut mot den nordiske natt
For uten tanker og meningers makt er du hel og tom
Du jages ned av skygger, som en etter en sluker deg hel.

Boaðe beaivi, doaivu
Joðit mu hoahpa meattá
Boaðe beaivi, doaivu
Beastte, joðit agálašvuhtii.

Kan ikke se noe lys i tunellen
Kan ikke se noen videreføring av vår arv
Kneblet til falske forhåpninger, blendet av overtro
Forfist på de ord som nå er blitt sagt, for våar sjel og sinn er svartlagt.

Opp i mot bergfjellets mektigste topp bestiger vi med ro i vår pust
Vi bærer vår last oppå senket skuldre, og en etter en tar vi lengselens stup.

De detter, rett ut i det Norske hav
Og sjøen som tar dem imot, føres av blod
Det skjer i mine øyne, for det jeg ser er smertens ulyd.

Den smerten som kommer, i hver og en annen
Med tanker, om evige land
En ondskap som fryder
Det håp du besitter, våkner opp.

Våkner opp.

Idja lea mannan, ja beaivváš badjána
Dat liekkas mii min dolle, ii goasse noga
Várrečohka duohken mii giedaid loktestat
Min joðit ovddos dál, meattá máilmmi loahpa.