Raabjørn Speiler Draugheimens Skodde

Langt...der borte i mørket
Gjennom tretopper der månelys driver
Langt...der borte i all tåke
Inn gjennom min sjel den sorte angst river.

På de mosegrodde steiner de seg viser
Når nattemørket har senket seg over
Ekkoene...fra deres grufulle jamring
Endeløst...du kan høre.

I horisonten langt vekk
Skimtes den sigende skådde
Horder av ild rider månelyset i flokk
Ved daggry de samles ved en bortgjemt ådde.

Den iskalde snøen
Har kommet
Denne gang
I evig fokk.

[English translation:]

[Raabjørn Mirrors the Fog of Draugheim]

Long... there away in darkness
Through treetops there moonlight shines
Long... there away in all mist
Inside my soul the black anxiety tears
On the moss-grown stones they show themselves
When night-darkness has fallen
Echoes... from their horror-full moanings
Endless... you can hear
In the horizon far away
Is glimpsed the talking mist
Hordes of fire ride in a flock
By daybreak they gather by a hidden-away headland
The ice-cold snow
Has come
This time
In everlasting snowfall.