Norge i rødt, hvitt og blått

Hvor hen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld,
ved fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær,
fra havets bryn med fiskeværkveld, ved fjord og fossevell,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien
rammer stripen av blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien;
det er flagget som vaier i vind!
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldsolen fått,
og det blå gav sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

En vårdag i en solskinnsstund
På benken i studenterlund
der sitter han og hun,
to nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende vårsommerdag
som farves av gjenskinnet fra det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø`hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

[solo]

Han har freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
som tusen gledesbål i dag
for alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott
et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn under skyen
skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer igjen over byen
i det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget
over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått.