Åpenbaringens Natt

I endeløse tider forlatt, har jeg dvelt i sorg
Men i denne siste natt, reises tidnes borg
Kaster en mørk skygge over det triste land
En kald og hatefull uhygge faller ned i Kristus favn.

Jeg åpner mine øyne, ser en verden som venter
Som venter på meg den mektige kjemper
I drepende stillhet sitter, mitt sinn er hatsk, minn sjel er bitter
Jeg lukker mine øyne
Åpenbaringens natt skal komme, når de kristne skal falle
Deres tid er omme, når Helheim skal kalle
Jeg skal knuse kristen tro, jeg skal trosse gud
Jeg skal forpeste lysets bro, for jeg er gudenes sendebud.

Jeg sitter i Bond, ved maktenes dom, opprettholder av verdens ordning,
Ved det hedenske hordes Ting.

Jeg kommer kledd i pestens sorte, dødsgaldreren av åpenbaringens natt
Når skyene setter sprekker er jeg borte, og guds flokk med døden dratt
Et siste pust av dødens vind forsvinner, utslettet alt av en nå glemt fortid
Intet er tilbake av falske minner
Den norrøne stolthet er endelig befridd.

[English translation:]

[The night of revelation]

In endless times abandoned
I have dwelled in sorrow
But on this last night
Times of sorrows arise
And cast a dark shadow
Upon the wistful land
A cold and spiteful horror
Falls into Christ‘ embrace.

I open my eyes
See a world that waits
That waits for me, the mighty warrior
In mortal silence rests
My mind is hateful, my soul is bitter
I close my eyes.

The night of revelations will arrive
When the christians shall perish
Their time is at an end
When Helheim calls
I will shatter the christian faith
I will defy God
I will poison the bridge of light
For I am the messenger of the gods.

I sit in Bond
At the judgement of the powers
Keeper of the worlds
By the heathen hordes court.

I come dressed in the black of the plague
The necromancer of the night of revelation
When the clouds crack, i'll be gone, and Gods‘ flock with death departed
One last breath of deaths‘ wind vanished, annihilated all by a now forgotten past
Nothing remains of false memories
The Norse pride is free at last.