Fjellheimen

Jeg famlet blindt mellom stokk og stein
Og kjente kallet i marg og bein
Villfaren var jeg på ukjent sti
Jeg var alene, men endelig fri.

Fjellet ble nakent mot himmelens rand
Jeg kløyv dets tinder så godt det gikk an
Hvis jeg var viet til volvens ord
Skulle jeg finne min falne bror.

Halvveis til verdens ende
Der fant jeg hulens port
Hеr møtes mann og skjebne
Som spådd i volvеns kort.

Av urnorsk trolldom bundet
Hvis kraft med makt meg tar
Til siste kamp er vunnet
Og jeg fra fjellet drar.

Jeg fulgte huleganger
Til bergekongens sal
Der hørtes huldresanger
Bergtatt inn i hedensk grav.

Trøtt av de slitne og nedgåtte stier
Kjente jeg høstluftens veldige savn
Bortgjemt i granskog og praktfulle lier
Hjemme i fjellheimens mektige favn.

Mørket var lagt seg og hvisket mitt navn
Døden ble spådd av beksvart ravn
Jeg hamret med staven og trakk min kniv
Slik endte bergekongens liv.

Huldresangen stanset
Forbannelsen ble brutt
Der ved fjellets steile topp
Tok ferden endelig slutt.

Høyt fra tåke og uværsskyer
Kom endelig solen frem
Med bergekongens hode på stake
Vendte jeg snuten hjem.

Trøtt av de slitne og nedgåtte stier
Kjente jeg høstluftens veldige savn
Bortgjemt i granskog og praktfulle lier
Hjemme i fjellheimens mektige favn.

Føttene sviktet og marken forsvant
Jeg sto ved en åpning på verdens kant
Bakken slo sprekker og solen ble svart
Tiden var ute og ingen ble spart.