Orm

Volven talte om ferden hun husket
«Ingen før meg hadde våget å gå der
Der løvet hvisket og skyggene ulmet
I ly av skogens mektige trær.»

Jeg driver av sted
Over skogens evige majestet
Kraften skinner igjennom
Erklærer naturens autoritet.

I asken jeg lette og fant
Dype spor av det liv som sloknet
Alt som blomstret ble visket vekk
Igjen sto porten lukket.

Orm!
Marken dør der han lydløst glider
Orm!
Løfter sløret av svunne tider
Og åpner morgenrødens slør
Orm!

Gjennom løv og tornekratt
I den sorte senhøsts natt
Fant jeg midnattskogens kjerne
I en sirkel lagd av stein
Fant jeg midgardsormens tegn
Ved et alter i mørket

Slukt i ormebol
Ditt blod skal flyte og væte vår jord
Brann skal skålde lem og lær
Du skal gjødsle, til markens grøde
Myr på mark skal gro
Rundt i evig sirkeldans
Jeg skal fryktes, du skal flykte
Søke tilflukt på ny
Liv skal dø og svinne hen
Jeg sluker min hale, og liv blir til igjen.

Slik menneskesønnen gang på gang har skapt
En åpenbaring av sin skjebnes smed
Skal alt vi akter visne og gå tapt
Slik sto det skrevet, og slik skal det skje.

Orm!
Marken dør der han lydløst glider
Orm!
Løfter sløret av svunne tider
Og åpner morgenrødens slør
Orm!

Damp og morgensol
Fukter mose, snart forsvinner
Knusktørr jord
Brann skal ete kvist og trær
Tordensky skal slukke deg
Og mark blir myr på ny
Dugg – morgenrødens slør
Skal åpnes for elver av blod
Alt skal dø og svinne hen
Ormen sluker halen sin
Og alt blir til igjen.